onsdag 23. februar 2011

Bare bra

Hva skriver jeg om når jeg har det ordentlig bra?

Når det renner toner ut av pennen min, og når brød og smør og luft og kjærlighet er det eneste jeg trenger. Når jeg begynner å skjønne hvor langt et lysår er, når radioen skravler mykt langs tapeten i stua, og min beste pelargonia har overvintret og nynner bladgrønt borte i vinduskarmen. Hva skriver jeg om når Herr Lun har lagt igjen sin beste t-skjorte som jeg kan lukte på, og når solen lyser mykt inn i fremtiden min?

Jeg skriver om dèt.

Jeg skriver om følelsen av å ivrig ligge på knærne i bunnen av mitt eget liv, og bygge legohus som rommer alt jeg trenger. Jeg skriver om å tegne, og jeg tegner om å skrive, og jeg lar det vokse vers på innsiden av mitt eget vett. Og så går jeg ut i en hvit verden, med ski og staver, og bruke den som et stort blankt ark den også. Og øver balansen.

tirsdag 8. februar 2011

torsdag 3. februar 2011

Ny-syn

Jeg har hakket meg selv i ryggen i mange uker nå. Skuffet og flau over at tankene mine inneholde lite lys. Jeg har lett desperat etter løsninger som kan sette meg fri igjen, og har ønsket meg tilbake til en takknemlig fortid. Jeg har ikke før nå begynt å se på min egen negative uro som en spirende løsning. For hvem har sagt at en virkelig forandring i hodet og hjertet bare skjer i rosa soloppgang?

Du ser det nok ikke på meg, men jeg er på vei til å spire til noe jeg aldri før har vært, og denne fødselen er ikke nødvendigvis et vakkert syn, med mindre man virkelig ser hva som foregår.

onsdag 2. februar 2011

Den normale tiden

Hvem prøver jeg å imponere?
Jeg finner en oversanselig ro i å krype inn i en verden med bokhyller og dynetrekk og saus. - Brun. Inn og tilbake til et liv som består av to bein og ett hode. To hender som kan gjøre uimponerende men velsignende ting. Som å bære ved, klø deg på ryggen, gre mitt eget hår.

Lyset stiger hver dag. Jeg har byttet ut rød saft med gul saft, og bruker mange timer på å lappe sokkene mine. Fordi jeg ikke vil annet. Jeg vil ikke være mentalt anpusten. Jeg vil ikke skape ting som er så store at jeg skvetter når jeg våkner om morningen. Jeg vil ha den helt normale tiden tilbake. Den med hverdager som traller og går. Den vanlige tiden med en kakebit til kaffen. Den uten store ambisjoner. Den litt usynlige, men usedvanlig velsignede. Den som alltid har en hånd som er ledig, om noe skulle komme dalende.

Det er snø ute nå. Men under snøen er det jord, og jorda eier alt jeg trenger. - om jeg bare kan prøve og slutte å imponere.