torsdag 11. februar 2010

Skremmekaffe

Den kommer av og til
- vettaskremselen.

En hær med små grå
tramper nedover Frøken Plommes rosestrødde veier,
og restene av morgenkaffen
blir til en sur kald spådom
om blindgater
og skumle skygger
i glemte smug.

Hvor er det skiltet videre?
Hvor går grensen mellom mine drømmer og Universets planer?
Når skal jeg snakke og når skal jeg lytte?

Kald kaffe og varme ønsker er ikke nødvendigvis en dum kombinasjon,
bare litt uvant.

2 kommentarer:

Fluen i stuen sa...

Vettaskremselen - vaar venn! hei, kanskje vi skal begynne aa gjoere den til venn? Den er sikkert glad i skremmeleker, tar jeg ikke helt feil. Bò til deg ogsaa, vettaskremselen!

Frøken Plomme sa...

Ha ha!! BØØØØ!!! :^D :^D Ja, la oss vennes med skremselsvettet istedenfor å gremmes! Ja, akkurat slik som Tante Rød er blitt vår kaffeslaberas-vertinne noen dager hver måned, ikkesant? :^D