lørdag 13. februar 2010

Nær og kjær-butikken

Jeg elsker matbutikken min. Den lokale, med plystrebetjening og trekkspillmusikk over høytaleranlegget. Og jeg har nettopp funnet ut at fredager er en spesiell dag i butikken, litt sånn utpå dagen. Da er det ikke bare vi damene som handler, men mannfolka har kommet tidlig hjem fra jobb, og nå står de henslengt over frysedisken, eller over kassen med appelsiner, og forteller lokale skrøner i arbeidsklær, med praktiske lommer og praktiske reflekser overalt.

Jeg sudler rundt etter et beger yoghurt, og nyter alt det nære. Følelsen av å kunne kjøpe sytråd og kjøttpudding på samme sted, samt gedigne belgiske vafler, er vidunderlig. Over grønnsaksdisken står det et lite skilt, "Er det noe du savner? Vi skaffer det til deg", og på veggen ved utgangsdøra henger det et ark med pålimte gjenglemte nøkler. Noen selger nesten alltid lodd borte i en krok, kakelotteri eller innsamling til noe veldig bra, og det er tilbud på servelat fordi den snart går ut på dato. De selger hundesnop i løsvekt, og kassadamene er voksne damer med stor ro. De mestrer rullebånd som løper løpsk, de takler melkekartonger som lekker og melposer med hull, og ikkeminst, - kunder som lager kø fordi de bare skal hente to belgiske vafler til ...

3 kommentarer:

Anonym sa...

Her fikk jeg mange gode minner fra barndommens nærbutikk, der kassadamen er bestemoren til en du kjenner og buggen koster 50 øre ;)

Frøken Plomme sa...

M-m-m :^D Gode minner! :^)

Jorunn sa...

Det er så koselig, nå fikk du meg til å savne hjembygda litt også! Jeg har jobbet i et par sånne butikker, og det er som du skriver: Det er stooor ro, ikkeno' stress, smil og latter, betroelser langs reolene, litt sladring ved melkeskapet, alt "årner" seg og "trenger du det, fikser vi det". Butikksjefen løper rundt i butikken; h*n kjenner kanskje ikke alle, men sier HEI! uansett. Har h*n tid stopper h*n opp for en prat. Og det har h*n som regel. Man får liksom en følelse av å høre til når man handler på sånne steder... :)