søndag 31. januar 2010

Kjempesmil!

Jeg trodde jeg skulle merke at du nærmet deg. Som en hund som vet når eieren er på vei hjem. Jeg trodde jeg skulle lukte det, på et eller annet oversanselig vis. Men jeg gjorde ikke det. Istedet dumpet du ned på trappen min, nokså ut av det blå. Og det ser ut til at jeg også har dukket opp i ditt liv, på underlig kort varsel. Og ikke nok med det, nærheten kunne tas på fra første hei.

Så nå tilbringer jeg dagene med gedigen takknemlighet for at prinser og prinsesser kan møtes like magisk og sterkt i virkeligheten, som i eventyrene. La meg få den ære av å presentere Herr Lun! Han er all min grunn til plutselige kjempesmil, som gjør ansiktet mitt om til en haug med smilerynker.

3 kommentarer:

Jorunn sa...

Så fiiint! Og jeg liker veldig godt vinklingen din med at DU dukket opp i HANS liv også, man må jo se på alle sider av saken for å få den hele og fulle oversikten :) Herr Lun høres ut som en herlig fyr, som gjør deg GODT! Hei igjen forresten ;)

Terje sa...

Heia Pernille Høres egentlig ut som Ellen og meg det der... like magisk og deilig!!

Frøken Plomme sa...

Hei Jorunn, fredfulle fine du! :^D :^D Jaa, herr Lun er en god fyr. Jeg skal dele ham så mye jeg kan med dere. ;^)

Og Terje, Jepp! Jeg har Ellen og deg i tankene, smilekjærester som dere er, når jeg klyper meg i armen og lurer på om dette er mulig. ;^D :^D