onsdag 16. desember 2009

Min vakreste eneste bustete Bart

Min vakreste vakreste bustete bart,
Barten,
Bestevennen,
Den eneste eneste
YndlingsAnton,
hadde lagt en plan jeg ikke helt så.
Og tidlig i går tidlig stoppet hjertet hans å slå, mens jeg holdt ham varmt på brystet.
Jeg kjente varmen hans forsvinne, og følte livet mitt også forsvinne,
et sted i stillheten etter hans siste hjertebank.

Så mye som har forsvunnet for meg den siste tiden.
Så mye som forandrer seg så fort.
Det utfordrer solen i magen min, og troen på at jeg kan få til hva som helst.
Men mens vinternatten ligger mørkt rundt huset i skogen, og Barten sin kosekurv står tom og forlatt, prøver Busten og jeg å gjøre det så fint vi kan. Vi fyrer i ovnen og ligger i dynen, og drømmer om lykkelige dager.

7 kommentarer:

Lisbeth Eive sa...

Kjære deg. Jeg skriver litt her i steden for på facebook. Det er vondt at du har det vondt, men du er i allfall ekte, og da vil det gå bra med deg. Når jeg ser på alt det rare folk er opptatt av å skrive om enkelte plasser vi leser, så er jeg glad for å kjenne deg og andre som er opptatt av det som er viktig i livet. Dere vil savne Anton lenge, men det er et godt savn likevel, sjøl om det er sårt, fordi han var bare god. Han sover i stillheten og gleden, og skal aldri mer ha vondt i den lille kroppen sin. Det går an å glede seg litt hver dag over dette, og vite at han elska dere høyt og uforbeholdent hele sitt korte liv. Han veit hvor dere er og at dere er lei dere, men gleden hans over å få hvile er mer nødvendig for han nå. Etterhvert vil dere smile over alt han fant på og all gleden han ga dere, og da vil han helt sikkert smile sammen med dere, fra der han er. Hvil og smil, og gråt når det er nødvendig. Det er dette som er livet vårt, å få til å snu alt til noe lyst og godt. Glad i deg.

Elin Osa Søreng sa...

Så trist å miste Bartevennen sin!!! Skjønner godt at det blei litt skyggete for sola i magen akkurat nå, men la noen sørgesjeler slippe til på den ene skuldra di, og la smilesjelene få bo på den andre. Viktig å få sørga over både det ene og andre, men samtidig får du ikke lov til bare å være lei deg!
En goood trøsteklem til deg fra meg

Herr Stjert sa...

Eg er så glad i deg, kjære bestevenn! Det aller verste er at eg ikkje er heime no. Men heldigvis er Tansy full av kjærleik og godheit. Kanskje eg må finne ein hund og kose med her, eg òg :) Det er både vondt og godt å sørge, men eigentleg er det mest godt no, trur eg. Det er liksom fint å halde Anton i bevisstheita no som det er så tydeleg, og då er det sorg som er den næraste kjensla. Det fine er alle dei fine minnene som kjem fram. Og det er fint å bli mint på å hugse å leve livet fullt ut — det var kanskje Anton som var flinkast av alle eg kjenner til det :)

Frøken Plomme sa...

Dere skriver de vakreste kommentarer!! Tusen tusen tusen takk!!! ♥ ♥ ♥

Henry Leeves sa...

Så trist når dyr dør. Likevel godt å lese om. Tenker på deg der ute!

lisbeth sa...

Jeg har aldri hatt noen hund, og de som har det sier at katt aldri blir det samme som hund. Men likevel vil jeg be deg om å se på albumet jeg skal legge ut på facebook, som viser en skvetten katt som ikke helt har stolt på noen i hele sitt liv, og som fikk unger 27.11.09. Ho er verdens mest omsorgsfulle mor, mot all forventning, og viker ikke fra ungen sin ett minutt, anna enn for å ete o.l. Og det har nå vart i tre uker. Ute-om-natta-katt er blitt inne-i tre-uker-katt. Og der var ungen blitt stor og ville ut i verden, men mora holder han på plass i kørja for å beskytte han mot alle skumle ting, som trapper det går an å trille nedover. Ho legger det ene forbeinet rundt han for å holde han på plass, og han finner seg i det. Likevel er han undrende og lurer på hva anna som er der utafor kørja enn det han allerede har fått se den lille uka han har sett noe som helst. Vi har han til låns, han er bortlovt når han er stor nok til å reise fra mora si. Alle veit dèt, bortsett fra mora. I mellomtida koser dem seg sammen. De tre søskena hans som gikk tilbake til rein energi innen ett døgn, koser seg ilag med over at den ene får så mye oppmerksomhet og mat fra mora at han vil bli stor og sjølstendig ganske fort. Og det at han bare er èn vil ikke slite ut ho mor på samme måten som fire hadde gjort. Ingen av oss forsvinner noen gang, vi går bare over til en annen form for energi. Og Anton er med dere uansett hvor dere er eller hva dere gjør. Han lever inni dere og har sin egen plass som ingen andre har hatt og ingen andre kan få. Og han veit at ingen har elska han sånn som dere gjorde, det er derfor han kan slappe av nå. Slapp av du òg, og gled deg over at du fikk kjenne han så godt og så lenge. :)

Bekka sa...

Kjære deg. Så trist at dere har mistet Anton.Jeg vet at både du og Herr Stjert var svært så glad i Anton - dere var veldig som hadde han og han var heldig som hadde dere. Og når han er borte har dere mange fine minner og opplevelser med han. Jeg vil hvertfall huske turene sammen med han - når han og jeg spradet rundt på Sagene, noen ganger han så ivrig at jeg lå som en strek etter han, andre ganger han så opptatt med å snuse på alt og treffe andre hunder, og enkelte ganger så plantet han baken sin på fortauet og var overhode ikke interessert i tur-konseptet tross smiger og lokking fra min side.Uansett, like leken og blid - og en sann glede å lufte. Så kjære deg, når det blir som tommestog trist så dra frem minnene om han - de er det mange av. Stor klem