søndag 13. desember 2009

Kom hit, kom dit

Det er ikke så mye som skiller mitt skremmende mørke og min glitrende utsikt om dagen. Jeg kjenner linen jeg balanserer på under føttene. En tynn stram strek som ikke er så leken at det gjør noe. Eller er det jeg som er blitt stram og strekete?

Alle drømmene mine ser plutselig ganske anderledes ut i lyset som er nå. Men selvfølgelig er det aller best når jeg kjenner håpet og troen. Håpet som hever seg som en lun bolledeig, troen som klatrer frodig som en sulten eføy, og min tålmodighet som omtenksomt klapper meg på skulderen og sier "rett rundt hjørnet, rett rundt hjørnet".

Å ha Stjert der palmene bor, er en ting. Å tro på at drømmene mine kan vokse seg store i et stort hus med en liten dame i, er som å leke med barbie, eller lego. Det virker ikke helt ekte. Men hva om det er det? Jeg er modig løvetann under snøen, og hører høyt på musikk som sier JA!

2 kommentarer:

Anonym sa...

Bare fortsett å tru, du. Det blir sånn du vil, så det er bare å ha smilet på lur og holde håpet høyt som et flagg på 17. mai. :) Vinteren er bare ei dvale som naturen trenger før krokusen smiler til deg når snøen går.

lisbeth sa...

Sorry, jeg trykte da ikke på "anonym". Men anonym blei det visst. Klem fra Lisbeth