torsdag 17. september 2009

Reven, dyna og alle våre valg

I morges gikk det en rev over tunet. Jeg stod nyvåknet ved kjøkkenbenken da jeg fikk øye på den, og ble stående helt stille for å se. Den svinset langs grøftekantene, snuste, været og somlet rundt. Morningen ute var høstfrisk med kalde hjørner, og et tynt teppe av dugg lå over gresset. Og så med ett kjente jeg en rar følelse inni meg, der jeg stod bak den varme ruta og glodde. For reven hadde ikke sovet under en varm dyne i natt!

Jeg skjønte det var en tussete tanke, men likevel, jeg mente det jeg tenkte. Hvem velger en kald ute-natt med dugg og vind, fremfor en myk varm seng med en bløt lun dyne? Reven? Men har den egentlig fått velge?

Reven snuste rundt på tunet på leting etter frokost. Jeg skulle et øyeblikk ønske at jeg hadde en høne jeg kunne slenge ut til den, men så forsvant den bak låven. Jeg visste ikke hvem jeg syns mest synd på, reven som ikke hadde dyne eller jeg som hadde? Den kom fram igjen like etterpå, stoppet foran gjerdet vårt og snuste inn mot hagen. I grønnsaksåkeren stod det en spade og et greip stukket ned i jorden. De lagde en rar kontrast mot revens lette vesen. Den bløte røde pelsen og de sorte små øynene. Og jeg ble både vakker og snål på samme tid, der jeg stod bak ruta. Menneske som jeg er, med dyne og spade, ting og bråk og rariteter.

Ingen kommentarer: